Jeg ser....

Jeg ser et ansikt med porer

beviser på et levd liv

Jeg føler skam, avsky, forakt

Jeg liker ikke det jeg ser,

og jeg tenker at personen jeg ser

er fremmed, 

tar ikke vare på seg selv

Jeg hører en stemme som sier; 

se, se litt til...

Og jeg ser, 

Jeg ser en kropp full av arr, 

spente muskler og stive ledd

Jeg føler tristhet over det jeg ser. 

En slags sorg og frykt over det livet kan føre til.

Jeg tenker at personen jeg ser er 

"kronisk på vakt".

Jeg undrer meg over det jeg ser, 

og jeg lurer på om det ikke snart er tid for et vaktbytte?

Jeg hører en stemme si; 

Se nærmere, virkelig se etter....

Jeg ser...

jeg ser inn i erfaringens øyne

mange liv levd, 

og allikevel

med et barnlig glimt som stråler

Jeg føler omsorg, varme, takknemlighet og glede.

Jeg tenker at denne personen vil jeg bli kjent med.

Personen gjør meg nyskjerrig

og vekker i meg en undring. 

der er stemmen igjen...

nå hører jeg hvor den kommer fra...

innenfra....

den hvisker varsomt men bestemt; 

Se nå, hva ser du? Bakenfor alt?

Jeg ser

en diamant

noen plasser slipt

andre plasser uslipt. 

jeg ser en diamant med mange fasetter. 

 den stråler med ulike glimt av fargeinnslag, 

alt etter som hvor solen skinner. 

Jeg føler håp, dyp glede og takknemlighet over dette synet. 

Jeg tenker at jeg aldri mer må se på overflaten, 

da går jeg glipp av sjansen til å se diamanten

Jeg vet at diamanten er meg

Fasettene er alle mine ulike sider, 

noen finere, andre mer uslepne

men alle er de like nødvendig for helheten...